Hjem fra restaurant

Søndag kveld. Håpløs restaurant-tur. Elendig service.
-

Formiddagen brukte vi sammen med Ferdinand hjemme.
Etterpå fristet det med rask middag på Jafs. Den var stengt (for godt, det åpner visst snart italiensk). China’n neste. Stengt, den også (begravelse i Kina).

Dermed ble det gamle Posten, eller Mamma Mia, som den heter (langt å gå for Even, men han gir seg ikke). Her har vi fått god mat før.

Vi fikk et bord ved vinduet. Lokalet var nesten fullt (det var nok flere enn oss som hadde gjort runden og endt opp her).

Vi fikk menyen tidlig. Og det var egentlig alt som gikk greit.

Vi måtte vente lenge på neste besøk, men fikk etter hvert bestille. Barnepizza (Even), bare spaghetti (Mina), burger (mamma) og tacopizza (pappa). Drikke: En eplemost (mamma og Even), en gul brus (Mina) og en cola (pappa).

Så ventet vi – igjen. Før drikke endelig kom: Han serverte eplemost og gul brus, uttalte tvil om colaen, men fikk et bekreftende nikk – og serverte den også.

Even hadde med seg lekekalven sin – og den jogget over bordet i flere runder. Men det er begrenset hvor moro det er i lengden. Menyen har også tidsbegrenset underholdningsverdi, utsikten også – og løp mellom bordene…

Vi ventet lenge. Forsøkte å få kontakt – stort sett uten hell. Maten kom til dem som bestilte før oss. Jaja, da er det snart oss. Maten kom til de som bestilte etter oss…

Så fikk vi kontakt. Om maten vår snart kom?

”Har dere ikke fått?” (aldri et godt tegn). Han stirret litt tomt rundt seg og flakket med blikket…

Så: ”Når kan vi vente maten vår?”

Svar: ”Et øyeblikk.” - så skjenet han av gårde mot kjøkkenet, pratet og gestikulerte ivrig – og fortsatte som om ingenting skulle ha skjedd. Serverte, ryddet bord – og holdt seg på andre siden av lokalet.

Vi huket kelner nummer to: ”Vi forsøkte å få svar på dette: Er maten vår langt unna?”

Han sjekket – og bekreftet 10 minutter.

Etter 11 kom Minas spaghetti. Som bestilt – uten saus.

Den ble redningen for Mina og Even.

Så dukket Evens pizza opp – italien style med ost og skinke. Det tar sjelden lang tid å lage slike.

Så gikk det noen minutter til – og mammas cheeseburger dukket opp. Den burde fått noen minutter mer. Ideen er jo at osten skal være smeltet.

”Om det da var alt?”

”Nei. En tacopizza?”

Mer flakking med blikket – og av gårde til kjøkkenet. Heller ikke nå noen forklaring.

Vi spiste spaghetti, barnepizza og burger (mens vi forsøkte å skåne barna for de verste ukvemsordene) – og takket kontant nei da tacopizzaen dukket opp; ”Det her er for dårlig. Det tok for lang tid, den kan du ta med tilbake”.

En mumlende unnskyldning, idet han snur og rusler tilbake til kjøkkenet.

Pizzaen dukket opp noen minutter seinere, pakket for å ta med hjem med en unnskyldning, og; ”Den stryker vi av regninga”.

Vi hadde for lengst gitt opp. Kledde på oss og gikk for å betale. Og jammen sto ikke tacopizzaen på regninga...

Unga fikk is. Fornøyde.

Vi var ikke hjemme før klokka 20.00 Vi gikk hjemmefra noe over klokka 17.00.

Vi kan ikke påstå at vi ofte er på kafe eller restaurant, kanskje et sted mellom 10-20 ganger (smått og stort) i løpet av et år. Vi er tålmodige og lite kravstore (du får tilgi oss tante Guro). Men dette tok kaka – og for første gang i historien har vi nå offisielt sluttet å gå et sted: Gamle Posten aka Mamma Mia. Det holder ikke. Vi kommer ikke tilbake.