Alle de små: Besseggløpet

Siste strekket mot Bandet.

Reiste opp lørdag morgen, fra Eidsvoll 05.20 (med slingringsmonn for eventuelle overraskelser og stopp på veg oppover). Framme litt over klokka 9, i alt for god tid egentlig. Men fikk plass på parkeringen ved Gjendesheim/båtene. Det gjorde ikke de som kom seinere: De ble henvist til fjernparkeringen (1,5-2 km unna). Sesongåpning for båtene samtidig med Besseggløpet og DNTs fjellfestival i området, samt gode værmeldinger trakk mye folk.
Hentet ut startnummeret, gjorde klar sekk og spiste litt. I båtkø 10.30, og greit ombord cirka 11 i løperbåten (egen båt reservert konkurranseklassen).

Påkledning: Tynn løpetrøye, lett vindtett jakke med hette, ultratynn løpebukse med mulighet for oppbrett til knebukse, terrengsko og solbriller (glemte solkrem).
I sekken: Drikkepose med cirka 1,5 ltr. saft, 2xsjokolade NewEnergy nøttebar (spiste bare en), liten pose rosin+nøtteblanding (nødproviant), liten førstehjelpspose (enkeltmannspakke (for store skader ved stygge fall), sportstape (løser alt), varmeteppe (tynn sølvfolie), 2x store compeed, 2-3 plaster). Lite actionkamera (for bilder på farten), mobiltelefon med headsett (musikk for motivasjon på ett øre).

Benyttet ikke muligheten til å sende noe med båten tilbake, da det allerede var grei temperatur med båten innover. Drakk en farris og spiste en banan på veg inn til start. Brettet opp buksa før startskuddet gikk, men det ble raskt for varmt, og vindjakka havnet i sekken i fart.

Ulendt terreng og løs stein
Ut fra start tok rekordløperne kontrollen med et tempo som overgår mitt på flatmark (i år gikk 14 kilometer med 1000 høydemeter opp og 1000 høydemeter ned på 1 time og 17 minutter....).
Proffe amatører ligger deretter, og til siste en gjeng ivrige amatører - hvor alle setter avgårde som om de er i gang med 800 meter bane. Jeg startet rolig (som alltid) med 5:30/km (!) på de første hundre meterne (her er det flatt). Da blir man liggende så og si bakerst. Så kommer bakken og "800 meter-løperne" møter virkeligheten med sterk stigning, ulendt terreng, løs grus og store stein. Etter den første kilometeren har syra satt seg solid hos enkelte: De snubler stadig i mer terreng, og fall begynner (allerede) å virke som eneste utveg.
De aller fleste henter seg inn, finner tempoet, og fortsetter. Uskadet. Men i de innledende minuttene, opp til den første halvtimen passerer jeg rolig flere, som innser de har gått alt for hardt ut. Etter en halvtimes tid har løpet "satt seg" - og en rekke med løpere med mindre og større avstand seg imellom bukter seg gjennom terrenget (nå er allerede de raskeste på veg ned mot halvveismerket på Besseggbandet).

Endelig utforbakke...
Vi tar høyde raskt. Det kjennes i beina og på pusten (litt uklart hva som plager meg mest), og første drikkestasjon kommer med en god mulighet til å stoppe i et par sekunder for å hente seg inn igjen. Så er det bare å fortsette. Etter første store stigningen roer terrenget seg litt, men ikke mer enn at det er plagsomt å løpe (og like plagsomt å ikke løpe, all den tid terrenget ser og føles løp-bart ut....). Vi tar over en liten høyde, og får første pusterom i form av slak utforbakke ned mot Bjørnbøltjønne. Her går det radig, men er like slitsomt, da hvert eneste nedsett må treffe riktig for å finne solid fotfeste og unngå fall og mulige skader i steinura. Dette løpet gir lite gratis. Det er sjelden det føles virkelig bra, og flytsonen er fullstendig fraværende. Det er bare å jobbe videre. Også når muligheten er der til å slippe på og sette fart, holdes tempoet nede av krevende terreng. Når det går tungt oppover slites kroppen; pust og bein plages konstant. Nedover jobber hjernen hele tiden med å finne trygg grunn for føttene, anklene får gjennomgå og fotsålene blir såre.
Det er likevel moro å registrere at jeg har et greit tempo nedover, og sklir lettere igjennom terrenget enn en del andre (det kan være at jeg ikke er like sliten, ennå...). Forbi Bjørnbøltjennet må bekken delvis vades, delvis passeres fra stein til stein. Så er det oppover igjen. Over en ny høyde, før det sklir sakte utover i retning Besseggbandet.

Halvskummelt ned mot Bessvatnet
Vi passerer hele tiden fotturister, mer eller mindre fjellvante. Med store sekker, små sekker, støvler eller fjellsko. De fleste gir veg, noen kommer med heiarop, andre har mer enn nok med seg selv.
Mot Bandet tar vi høyt i terrenget, da snøarmen som normalt ligger her er mye mindre enn vanlig. Det gir en særdeles bratt nedstigning mot Bessvatnet (fall i steinura eller på snøen her gir rimelig sikkert ufrivillig bad i iskaldt fjellvann all den tid ingen av oss har isøks eller tilsvarende å bremse farten med). Det går likevel trygt og effektivt, og en mager trøst er at fotturistene knapt nok har framdrift i dette terrenget.

Halvveis til mål - og ved foten av eggen
Nede på snøen, noen meter fra Bessvatnet er det bare å sette fart mot siste drikkestasjon på Bandet - før den brutale oppstigningen oppover eggen. Her er man tidsmessig halvveis. Min klokke viser 1.10. Mye bedre enn fryktet, og trolig et resultat av solid disposisjon så langt. Halvveis betyr imidlertid ingenting, om man ikke har tatt høyde for at (minst) like mye slit gjenstår. Tanken på 2.20 virker imidlertid motiverende før eggen begynner for alvor. Her er det tilløp til kø, turgrupper med diverse ukjente språk tar det bokstavelig ett skritt og ett tak om gangen. Flere steder er det imidlertid mulig å gli forbi høydeskremte fjellfolk på utsiden eller innsiden uten å utsette seg for unødig fare.

Besseggløperne foran og bak meg finner løsninger oppover hele veien. Det er krevende terreng og det går sakte, men sikkert oppover. Flere steder møter vi også fjellfolk på veg ned. De gir oss plass, og vi kommer forbi hele veien - til hoderysting fra enkelte. Vel oppe selve eggen starter en slakere, men krevende etappe mot høyeste punkt, som er Veslfjellet på 1722 moh. Her møtte jeg veggen i trimklassen for to år siden. Jeg vet fortsatt ikke hvorfor (for høyt tempo i forkant, dårlig med næring, ufullstendig trening, eller en kombinasjon av dette og mer til), men det sitter i bakhodet, og jeg har senket tempoet noe opp eggen, sørget for næring (sjokolade) og litt ekstra drikke. Jeg tillater at tempoet oppover mot Veslfjellet er litt lavere enn jeg nok skulle ønske, og sklir sakte med sikkert mot steinhaugen på toppen. Beina sklir i løs småstein og grus, og tar på kreftene, men toppen nås uten dramatikk, og herfra er det mulig å sette fart utfor, bare man passer på hvor beina settes ned. Det sklir greit utover, i steinur og store områder med råtten snø (tungt). Det er her den mentale jobben begynner: Det verste er over, og nå må farten holdes opp i "lettløpt" terreng, før løypa stuper ned steinura til mål (her går farten dramatisk ned igjen).

Full fart ned steinura - med små feilmarginer
Også her tar jeg igjen en og annen løper, og klamrer meg til motivasjonen det gir. Nå er vinden borte, og vi grilles under sola, over snøflatene er det vanskelig å se skikkelig (pass opp for råtten snø med farlige steiner under). Her finner jeg en rytme som fungerer - og presser på fram til det "faller utfor" og ned mot mål ved Gjendesheim. Også her er det vanskelig å holde tempoet oppe. Det er smått frustrerende at det går sakte når tyngdekraften er med deg. Men det er bare å akseptere. Terrenget er så krevende at et feiltrinn her alltid bare er centimetere unna. Skulle det gå galt hjelper det nok lite at Røde Kors har mannskaper postert ut med ujevne mellomrom. Det er best å holde fokus, og en fart man behersker.
Det er godt å ha litt krefter igjen, selv om det er umulig å ta ut det siste inn mot mål. Kroppen er sliten, bein og ankler såre, og de siste steintrappene nedover en massiv prøvelse. Til alt overmål har de i år flyttet målseglet tre meter - og byr på en innspurt på asfalt i 90 graders-sving. Kroppen (spesielt beina) ønsket seg rett fram, men med redusert hastighet og et par usikre småtrinn fikk vi vinklet hele motorikken i riktig retning.
Målseglet ble passert på 2.20.11 - ny pers med grei margin, men fortsatt et stykke igjen til drømmegrensa på 2 timer (det krever nok litt mer målrettet trening).

Tid for intervalltrening....?
I 2013 ble tiden 2.22-et-eller-annet. Det var første forsøk, og nok preget av traseen og formatet var fullstendig ukjent. Det forsøket hadde god plass til en bedre sluttid.
Neste forsøk var i 2014. Da var det trimklasse fra morgenen av - og alt gikk strøkent til eggen. Midtveis viste klokka rett over en time, noe som skulle gi muligheter for en sluttid på rundt to timer. Dette forsøket strandet imidlertid etter eggen, da kroppen var tom og beina streiket. Et par gode doser sjokolade, noen nøtter og saft fikk maskineriet i gang igjen midt oppe på Veslfjellet, og jeg klokket inn til en sluttid mellom 2.25 og 2.30 (eller noe slikt).
I 2015 var forsøket preget av familieferie i Danmark. Det ble altså ikke noe forsøk.
I år ble det altså pers med et par minutter. Det er godt å vite at tilfeldig trening holder resultatene så og si på stedet hvil: Besseggløpet "fasttid" 2.20/25 (halvmaraton Oslo fasttid: 1.40/42). Men det kunne vel vært verre; tidene kunne blitt dårligere :) Kanskje må intervall-trening tas i bruk (det er visst det eneste som hjelper), eller jeg kan fortsett på fasttid, nyte treningene, løpene og kose meg med opplevelsene. Ja, jeg tror jeg velger det siste: tren ved mulighet og løp etter evne. Det gir de beste opplevelsene :)

Og her er dataene fra Garmin-klokka (hastighet, stigning osv...).

Grytidlig morgen ved flaggfjell ved Etna camping.
Og en sykkelritter, den første av mange.

Inn i tåka over åsen.

Fint over tåka.

Holdt 60-70 km/t sammen med denne rytteren ned åsen.
Har forsøkt å finne ut hvilket ritt dette er (sykkel/triathlon?) uten hell.
Flere semiproffe sykkelryttere med håndtlangere og følgebiler.