Junkistaxi

Torsdag kveld/natt. Kom hjem fra Kløfta. Så vidt parkert da en kar på min alder kom ruslende og spurte om jeg visste hvor XX bodde. Jeg hadde ingen anelse, men fyren kom opplagt fra toget med bagasje og det hele, akkurat litt for lettkledt for kveldens plutselige snøvær.
Han så litt merkelig ut, sliten og våt av snøen, men ufarlig nok. Han var tom for strøm på mobilen og skulle til ei jente han kjente. Hun bodde hjemme hos sin far. Han mente han var på rett veg, men var ikke helt sikker.
Han skulle over ei bru og så var det noe med noe gammel industri.
Jeg tenkte Bønsdalen.
Siden klokka var nærmere 23 enn 22 var Shell og alt annet stengt. Han hadde forsøkt. Og han oppdaget at han hadde gått i ring minst en runde. Nå var han litt rådvill.
Jeg sjekket navnet han ba om på tlf - uten hell. Han lurte på om vi hadde lader til Nokia, så kunne han få ut tlf.nr til hun han skulle besøke. Det har vi ikke.
Dermed slapp jeg mannen inn i gangen. Men jeg slapp han ikke av synet. Han var tørst og fikk vann. Fikk låne pc og opprettet kontakt m dama via Facebook. Fikk adresse og tlf. Han skulle til Bønsdalen. Ingen stor overraskelse. Og ikke den første som går av på Eidsvoll når målet er Eidsvoll Verk. Han fikk låne tlf og ringte dama. Skjønte fort at det ikke løste så mye, og skjønte at det i grunnen ikke fantes penger - eller hjelp å få.
Vi kunne jo sendt han ut i vinteren igjen, men fant fort ut at det var dagen (natta) for gode gjerninger. Hadde jo nå sett an mannen såpass lenge at jeg anså han som liten, spinkel og ufarlig. Ikke større enn at jeg kunne slå knute på han å legge han i hanskerommet om nødvendig. Og edru/nykter på det tidspunktet.
Dermed fyrte jeg opp junkiedrosja og siktet på Bønsdalen. Undervegs fikk jeg vite at mannen var narkoman, bodde i Bodø, hadde vært nykter i fire år, kona døde for 6 mnd siden og han ramlet utpå igjen. Dattera (på Minas alder) i fosterhjem, og han fikk se henne noen timer annenhver måned. Jenta han skulle besøke var ei venninne av kona, som var en av få han hadde rundt seg. Om historien er sann har jeg ingen mulighet til å vurdere, men han virket oppriktig. Han bar på mye og hadde lite å se fram til. Men akkurat denne kvelden gledet han seg over det han opplevde.
Han takket da jeg slapp han av, en oppriktig og varm takk, for en veldig liten ting som betydde mye.
Og jeg? Jeg "går" ofte forbi. Denne gangen stoppet jeg. Det kostet lite.